Foruten alle ekspedisjonene dine, har du også mange humanitære prosjekter på gang, for eksempel Ascend: Leadership Through Athletics. Fortell!
Ja det var et fantastisk prosjekt, og selve ekspedisjonen var spektakulært for å si det mildt. I 2014, da jeg ønsket å bestige Makalu, satt jeg fast i basecamp på grunn av dårlig vær sammen med et team av Gurkhas inkludert Nirmal Purja. En mann som nå har verdensrekorden i å klatre alle 14 fjell over 8000 meter i løpet av bare seks måneder— en utrolig bragd. Jeg ble kjent med Nirmals fotograf Sandro Gromen-Hayes. Gjennom ham ble jeg senere bedt om å være en av to guider som forsøkte å bringe den første afghanske kvinnen til toppen av det høyeste fjellet i Afghanistan: Mount Noshaq, på 7492 meter. Den endelige planleggingen av Noshaq-ekspedisjonen ble så materialisert i 2017-2018. Emilie Drinkwater, en meget dyktig teknisk guide fra Salt Lake City og jeg, med min erfaring i store høyder, viste seg å være det perfekte guideteamet. Hanifa og de andre kvinnene var flotte og viljesterke, og alt i alt matchet vi veldig godt. Det var begynnelsen på dette strålende prosjektet.
Hvordan utviklet disse kvinnene sin lidenskap for fjellklatring? Afghanistan er ikke akkurat kjent for å være et sted hvor kvinner vanligvis står fritt til å bestemme hvilke hobbyer de driver med.
Den kvinnelige grunnleggeren av Ascend, amerikaneren Marina LeGree, hadde over ti års erfaring med å jobbe i Afghanistan og andre ustabile miljøer. Hun spesialiserer seg på å lage utviklingsstrategier og administrere programmer i eksterne og usikre omgivelser, etter å ha gjort det for US Agency for International Development (USAID) og International Organization for Migration. Som en ledende sivil rådgiver for den amerikanske regjeringens stabiliseringsprogram øst i Afghanistan, jobbet Marina direkte med det afghanske folket, spesielt kvinner og ungdom. Hun bringer en unik forståelse av utfordringene og mulighetene kvinner står overfor i Afghanistan. Hun kom opp med ideen om Ascend, og jeg vil sitere henne her: "Dette landet er virkelig fullt av rå kvinner, vi må gjøre noe for å styrke dem." Hun startet dermed sin organisasjon og oppfordrer kvinner til å bli med i organisasjonen. Men hvordan kan denne styrkingen se ut? Ganske enkelt: hun begynte med noe hun hadde store ferdigheter med, og det var fjellklatring og klatring, å være en livslang friluftsentusiast. Hun ønsket å overbevise disse kvinnene om å bli rollemodeller for jevnaldrende, slik at flere kvinner skulle tro på deres ferdigheter og drømmer. Det er en av grunnene til at hun prøvde å samle kun kvinner for denne ekspedisjonen. Og du kan ikke overse det kulturelle aspektet ved det.
Hvor mye erfaring med fjellklatring hadde disse kvinnene? En topp med 7.492 høydemeter krever mye erfaring, trening og forberedelser.
De var veldig uerfarne. De gjennomgikk noen treningsøkter med frivillige fra organisasjonen, som dagsturer, eller på det meste, ukesturer. Og spesielt når det kom til klatring måtte vi begynne med det helt grunnleggende. Siden jenter ikke har lov til å drive med sport på utsiden, måtte de alltid snike seg ut, noe som gjorde at de sjeldent fikk trent. Når det gjelder guidingen ga det oss mye motgang, noe som gjorde det vanskelig å håndtere gruppen. Ingen av dem klarte å klatre selv, vi måtte hjelpe dem. På det tidspunktet bestemte en av jentene seg for å droppe ekspedisjonen på grunn av en tidligere skade. De resterende tre var villige, men ikke nødvendigvis i stand eller sterke nok. Da vi evaluerte tempoet og utholdenheten deres diskuterte Emilie og jeg om vi kunne få alle sammen til toppen eller ikke. Det klare svaret var «Nei». Det ga oss to muligheter: enten kunne vi klare å lede dem alle opp til Camp 2, eller så kunne vi prøve å guide bare Hanifa til toppen. Vi overlot avgjørelsen til jentene. Det ble en hel natt med gråt og drama, men om morgenen bestemte de seg for at Hanifa skulle gå til toppen. Og vi klarte det. Det var fotografen Sandro, Hanifa og jeg som nådde toppen under en spektakulær solnedgang. Men hele toppdagen tok lengre tid enn planlagt, og vi gikk tom for tid til å komme tilbake til High Camp. For å gjøre ting verre begynte det å snø kraftig, og vi møtte farlige snødrev. Men Hanifa var utrolig tøff, og kjempet så hardt, til tross for at hun slet med alvorlige frostskader på tærne. De tykke ullsokkene hennes var det som reddet tærne hennes fra amputasjon.
Har du fortsatt kontakt med kvinnene? Mange triste endringer har skjedd i Afghanistan siden den gang.
Ja, jeg har fortsatt kontakt. Jeg vet at Hanifa og en venninne av henne klarte å reise til Storbritannia, men det var allerede for to år siden, før Taliban tok tilbake makten. To andre jenter kom seg til Berlin etter at situasjonen eskalerte sommeren 2021. Og så var det dette fantastiske prosjektet til Theresa Breuer fra Tyskland, som var en av våre ekspedisjonsfotografer. Hun samlet inn penger – sammen med Rob Gray, som også klatret med oss under den ekspedisjonen – med deres Kabul Air Bridge-team som fikk mer enn 600 mennesker ut av Afghanistan da situasjonen virket umulig. Jeg tror til og med de fikk rundt 20 jenter til Chile. For en ekstraordinær jobb de utførte!
Hvis du ikke er på ekspedisjoner, jobber du for forskjellige hjelpeprosjekter du har grunnlagt eller deltar i, noen i Nepal, andre i Afrika. Fortell oss om arbeidet ditt der.
Da jeg klatret Mount Everest første gang i april 2015, og veiledet tre klienter, ble Nepal rammet av dette beryktede jordskjelvet. Vi ble først truffet av et snøskred som kom ned fra Everest, men alle i min lille gruppe klarte å komme seg unna uskadd. Vi ble faktisk løftet fra Camp 2 over Khumbu Icefall tilbake til basecampen, hvor vi fikk flere nyheter om jordskjelvet. Basecamp-situasjonen var katastrofal. Alt ble ødelagt, inkludert teltene våre. Det var massive etterskjelv, og vi satt fast i flere dager. Jeg løp etter hvert selv hele veien tilbake til Lukla, hvor jeg kunne ta et fly til Kathmandu. Da vi fløy ut, innså vi skjelvets uhyrlighet, siden ikke bare området rundt Everest ble rammet, men hele regionen. Dette var også øyeblikket jeg innså hvilket privilegert liv vi har. Lokalbefolkningen kunne ikke engang sjekke om deres familier, venner og husdyr var i live, eller om husene deres fortsatt var intakte, siden alle telefonlinjene var nede. Det ble umiddelbart klart for meg at jeg ønsket å bli igjen og hjelpe disse menneskene slik at de kunne finne sine kjære så snart som mulig. Når vi klarte å få det til, fløy jeg til Kathmandu for å se venninnen min Amelia Hillary, barnebarnet til Sir Edmund Hillary, som bistår mange hjelpeorganisasjoner og har forbindelser til regjeringen. Da jeg kontaktet henne hadde hun allerede startet en paraplyorganisasjon for å hjelpe lokalbefolkningen med å håndtere situasjonen. Jeg begynte å jobbe for henne, og ble sendt til mange forskjellige steder som frivillig teamleder. Denne opplevelsen forandret livet mitt dypt, ettersom jeg forsto at med all min erfaring og kunnskap kunne jeg bidra med så mye mer til denne verden enn jeg noen gang hadde trodd, og gjøre noe som virkelig gjør en forskjell for mennesker hver eneste dag. Det er en del av meg nå; Jeg prøver å hjelpe uansett hvor jeg går. Det spiller ingen rolle om det er Nepal, Afrika eller Afghanistan. Og dette er også min forutsetning når jeg jobber med sponsorer som Aclima. De bidro så mye til saken, og sendte hele sesongsluttlageret sitt til Nepal i stedet for å gjøre det om til profitt med et outlet-salg. De støtter også Transit Home-prosjektet mitt som hjelper barn fra gatene og foreldreløse med å finne nye familier. Det er derfor jeg anser Aclima som en del av familien min.
Hva er den beste måten å hjelpe folket i Nepal på?
Det beste er å kjøpe lokale produkter for å støtte dem i arbeidet og gjenoppbygge lokalsamfunnene deres. Det var det jeg gjorde med to søstre som utviklet en liten tekstilfabrikk som nå har vokst fra åtte arbeidere til 79 ansatte. Det skapte et grunnlag som gjør det mulig for hver av dem å forsørge familiene sine. Men hovedfokuset bør alltid være på utdanning og å støtte organisasjoner som gjennomfører utdanningsprosjekter, siden analfabetismen er nesten på 70 prosent.
Selv om du er et «barn av fjellene», driver du også med bistandsprosjekter i Afrika: Sør-Sudan og Uganda, for å være nøyaktig.
Det kom gjennom mine frivillige FN-militære oppdrag i Afrika. Jeg ble forelsket i kontinentet, og når jeg brukte mye tid der, innså jeg at jeg også kunne ta inn min erfaring og ferdigheter for å hjelpe folk der. Jeg jobber for en skole for funksjonshemmede barn i Entebbe, Uganda, og vi opprettet en barnehage og en barneskole, og en skreddersydd skole i nærheten av en FN-base i den sørsudanske hovedstaden Juba. Med mer enn 70 prosent av barna utenfor skolen, rangerer Sør-Sudan verst i Afrika.