PÅ TOPPEN AV AFGHANISTAN

Vår ambassadør Vibeke Sefland fikk internasjonal anerkjennelse og global mediedekning i august 2018, da hun ledet den første afghanske kvinnen til toppen av Afghanistans høyeste topp, Mount Noshaq, 7492 moh. Hun var en av to kvinnelige guider for denne, Ascend: Leadership through Athletics project i Afghanistan. Her får du en innblikk på hvordan denne opplevelsen var. Artikkelen er hentet fra og er godkjent av Vibeke Sefland.

Eventyret startet i Kabul hvor vi møtte jentene i Ascend for først gang. Vi ble tatt varmt imot hvor enn vi kom og det var godt å endelig starte forberedelsene til ekspedisjonen. Vi brukte flere dager på å sjekke, pakke, sortere og handle nødvendig utstyr. Mens vi var i Kabul opplevde vi alt fra den varme gjestfriheten, til angrep i nærheten av flyplassen dagen før vi skulle fly nordover til Ishkashim i Badakhshan-provinsen i det nord-østre hjørnet av Afghanistan. Og dagen vi satt oss på flyet og tok av mot de majestetiske Hindukush-fjellene, var det kamphandlinger mellom Taliban og lokale styrker i Zebak bare 20km fra Ishkashim. Vi landet trygt lenger øst, og fikk dermed en 13 timers ekstra kjøretur på programmet.

Vel fremme i Qhesi Deh ble vi innkvartert på gjestehuset til Malang. Han var den første Afghaneren til å bestige Mt Noshaq i 2009 da fjellet ble åpnet for klatring igjen etter at det hadde vært stengt i 30 år på grunn av uroligheter. Vi fikk mange gode samtaler med Malang, samt fikk ordnet med tillatelser fra politi og grensepoliti før vi begav oss inn mot fjellet. Litt oppstartsproblemer fikk vi også da de lokale sikkerhetsstyrkene hadde “litt høye skuldre” etter urolighetene i Zebak, men etter noen timers forhandlinger fikk lov å legge ut på vårt eventyr.

Vi startet på en tre dagers marsj inn til Base Camp. Vi fikk hjelp av 42 sterke lokale bærere og deres esler til å frakte alt vårt materiell inn til Base Camp. De kunne ikke et ord engelsk men hadde store smil og var alltid svært behjelpelige. Helt uvurderlig! Og vi var glade for at vi hadde mulighet til å sysselsette så mange av de lokale. Turen inn til Base Camp gikk langs en elv som kommer fra isbreen ved foten av Noshaq. Vi skulle nå bevege oss et maraton (ca 42km) fra 2600m til 4600m så det er greit å fordele det på tre dager med to overnattinger på vår vei. De første 15 km går også gjennom gamle umerkede minefelt, så vi holder oss på stien selv når vi må på do. Vi krysser side-elver og store stein-ras, åpne marker og gamle bosettinger. Og utsikten til fjellene blir bare flottere og flottere.

ANKOMST BC

Siste dagen innover dalen går vi opp og ned på morenerygger og håper å få vårt første glimt av Noshaq…”kanskje rundt neste hjørne” … og endelig ser vi fjellet; Majestetisk!

Noen av Ascend-jentene blir målløse over hvor massivt og stort fjellet er. Vel fremme i Base Camp (BC) på ca 4600m, etablerer vi leir. Vi tar farvel med våre bærere og deres esler, og er alene i BC. Bare teltet til en polsk klatrer står ensomt og venter på sin herre som er oppe i fjellet. I BC er det rester etter tidligere års ekspedisjoner. Det er bygd steinvegger til kjøkken og do, som vi er glade for å kunne ta i bruk. Vi koser oss første dagen i BC; jentene har yoga med oss, vi leser bok, flytter inn, utbedrer kjøkken og do, rydder og organiserer oss. Emilie og jeg planlegger den videre klatringen, går gjennom utstyr og sorterer team gear, mens de andre tar små turer opp mot foten av fjellet. Resten av dagen slapper vi av ute på “tunet” før vi har team-møte. Til stadighet blir jeg stilt tilbake til 01.01.2000 kl 1800 fordi batteriet i klokka mi holder på å streike. Soraya “tryller” og får opp en ny klokke med bærerne som kommer opp med forsyninger til oss etter noen dager. Jeg holder på å sprekke av latter når jeg ser den utpregede “frilufts-klokken”. 

Etter en hviledag i BC, går vi opp til foten av fjellet hvor vi trener på selv-redning slik at vi blir i stand til å reagere raskt hvis vi skulle falle. Vi lager oss et depot ved foten av fjellet, hvor vi legger ifra oss utstyr som skal bæres videre opp i fjellet, samt lagrer våre stegjern, store klatrestøvler, klatresele, isøkser og annet utstyr som mat og tau. Vi bruker 1,5 timer mellom BC og foten av fjellet (crampon point) Vel tilbake i leir samles vi i spiseteltet og forteller historier, spiller kort, laster over bilder, drikker kaffe og morer oss kostelig over Sandro’s paljett-bukse-dans. Priceless!!!
 

BC TIL C1, TRENING OG DEPOT

En uke etter at vi forlot Kabul, planla vi å klatre opp til Camp 1 med utstyr og lage depot. Nå hadde vi testet snøen og sett hvordan fjellet så ut på nært hold. Vi pakket sekkene våre med mat, utstyr og klær som vi trengte høyere opp i fjellet. Vi brukte litt over en time opp til Crampon Point, skiftet, pakket om og startet klatringen. Det gikk veldig sent oppover, det ble brattere og noen av jentene slet med å holde seg på beina. Vi knøt oss inn i tau; jeg tok ett tau-lag og Emilie tok det andre. Ei av jentene i mitt tau-lag fikk så store problemer at det sikkerhetsmessig ikke var forsvarlig å fortsette oppover. Emilie og jeg måtte til slutt ta den tunge beslutningen at hun ikke kunne fortsette oppover. Jeg klatret med henne i kort tau helt ned til Crampon Point hvor Marina fra Ascend møtte oss slik at hun kunne ta henne med ned til BC mens jeg returnerte til de andre oppe i fjellveggen.

Vi klarte ikke å komme helt opp til Camp 1 (C1) på grunn av for tregt tempo, så vi fant en avsats i fjellet hvor vi puttet utstyret inn i sprekker og la store stein oppå. Mens vi hang oppi fjellsiden og reorganiserte oss og tok en matbit klarte ei av jentene å miste sekken sin. Den skjøt fart nedover fjellsiden. De i BC så dette og var livredde for at det var en person. Vi returnerte vi til BC og ble tatt imot som “overlevende”, de hadde vært så bekymret. Neste dag måtte Emilie og jeg ha team møte og fortelle alle at tempo og ferdigheter ikke var bra nok til at vi kunne få alle til topps. Vi måtte gi dem et ultimatum; enten alle til Camp 2 eller en til topps. De fikk dagen til å bestemme seg. Jentene diskuterte, gråt, kranglet, gikk turer, pratet, lo, klemte, var sure og skuffet og gråt litt igjen. På kvelden kom de med avgjørelsen; alle ville stå bak Hanifa og støtte henne på veien til topps.

Og nå startet eventyret! Neste dag kom vi oss tidlig avgårde og startet klatringen på våt og råtten snø. Ikke langt oppe i veggen gikk det også flere steinsprang. Vi tok bare små pauser underveis og nådde Camp 1 og fikk satt opp våre telt på en helt fantastisk teltplass med en ubeskrivelig utsikt. I et bittelite stein-kjøkken som noen hadde laget på en tidligere ekspedisjon, fant vi noen gamle bokser med kaffe; GULL!! Vi koste oss ute foran teltene til et fantastisk fargespill på himmelen frem til de første stjernen kom frem. Neste dag tok vi oss god tid til frokost, nyte utsikten og den gamle Illy’s kaffe’n som vi fant. Vi lå strødd utenfor teltene og nøt sol og utsikt og kaffe før vi tok med tomme sekker og klatret ned til det provisoriske depoet og hentet alt vi hadde lagt igjen der et par dager før. Vel tilbake i C1 sorterte vi utstyr, mat og epigass som skulle videre opp til Camp 2 (C2) neste dag. Vi nøt en fantastisk solnedgang og våknet igjen til flott vær som vi kunne utnytte til en lang dags arbeide.

Vi pakket alle sekkene og startet klatringen opp til C2. Det ble en flott dag på god snø men det var tungt med konstant short-roping. Vi brukte 5 timer opp og bare 30min på å pakke alt inn i fjellsprekker slik at ingen fugler kan spise opp maten for oss. Deretter returnerer vi til C1, og bruker 30 min på ompakking før vi starter turen videre ned til BC. Vi drar fra C1 kl 17:30 og klatrer først på moreneryggen før vi går ut på snøfeltet som nå er blitt svært isete. Vi må sette sikringer for å komme over og kan deretter krysse løsere snø og stein/fjell-felt. Det blir mørkt og vi klatrer de siste timene med hodelykt. Sandro og jeg skrår over fjellet tidligere og går innom Crampon Point mens de andre drar direkte ned til BC. Det er bra at vi drar innom CP for der har det åpnet seg en stor bresprekk som er i ferd med å sluke alt materiellet vårt. Vi flytter hele depoet opp på stein-grunn, skifter sko, legger fra oss utstyr, og tar med oss det de andre ville vi skulle ta med av sko og staver fra CP. Vi går oss litt bort på vei tilbake, men holder retningen og et bra tempo, så vi er tilbake i BC kl 21:30, får i oss mat og drikke og er i posen før kl. 23.
 

TOPP-STØT, HØYDESYKE OG DRAMA

Vi var klare for topp-støt etter en hviledag i Base Camp med klargjøring og pakking, klesvask, bøtte-dusj, til og med hår-vask på Theresa og Rob, lading av alle elektriske duppedingser, overføring og tømming av minnebrikker, sortering og kalkulering av mat og gjennomgang av flere værmeldinger. Vi sa farvel til noen klatrere fra Slovenia/Estland/Skottland som hadde fått mage-trøbbel og måtte avbryte sin ekspedisjon. Vi sa også farvel til vårt BC team som skulle returnere til Kabul før vi satt i vei over morenen med ganske tunge sekker. Nå var vi lastet opp til å klare de dagene vi hadde kalkulert med å nå toppen, samt eventuelle dager med hvile eller dårlig vær. Nå hadde vi med oss alt vi trengte for 10 dager oppe i fjellet; mat epigass, klær, telt... på CP skifter vi og laster opp enda mere utstyr. Vi klatrer sent oppover med sekker på cirka 25kg så vi bruker neste 6 timer opp til C1.

På grunn av det varme været er det blitt mindre snø, og den er veldig isete, så Emilie og jeg har Hanifa og Theresa i kort tau. Vi går på fjellryggen som er det sikreste på grunn av snøforholdene. I C1 nyter vi middag og snøsmelting til en fantastisk solnedgang før vi tar tidlig kvelden for neste dag skal vi videre opp til C2. Vi hadde en rolig start og vi klatrer sakte oppover med flere pauser siden sekkene våre nå var svært tunge. Høyden merkes ved at det blir kaldere og således blir pausene også automatisk kortere. Like før C2 holdt Hanifa på å miste sekken sin, den stoppet heldigvis i en snøskavl og jeg kunne gå ned og fiske den opp. Theresa orket ikke å klatre helt opp med sekken sin, så jeg sikret den med en is-skrue og gikk ned og hentet den etter at vi hadde ankommet C2. Vi fikk opp teltene våre, og nok en gang kunne vi nyte middag og snøsmelting til en fantastisk solnedgang over Hindukush. Vi trekker i telt like etter at sola er gått ned, for da dropper gradestokken med 20-25 grader.

Vi legger inn en hviledag her i C2 og det trengs. Flere har ikke sovet mye og er slitne etter klatreturen opp hit. Hanifa var ikke i form. Hun har en meget lav O2-metning. Hun får Diamox og vi blir enige om at hvis ikke hennes metning og generelle form er bedre dagen etter, må vi ha en hviledag til. Det er kaldt her, så vi er ikke utenfor teltene når det ikke er sol. Vi sparer på kreftene våre og prøver å spise og sove. Emilie og Hanifa spiser lite, så jeg er bekymret for deres energinivå og krefter. Været er flott selv om vinden er økende. Neste dag er vi flere som har sovet litt bedre, men Hanifa er ikke bra. Hun kaster opp og har altfor lav O2-metning, hun har begynnende høydesyke. Emilie og jeg bestemmer at hun må ned til C1 for å prøve å bli bedre. Dette betyr også at vi allerede "spiser" av vår buffer med tanke på hviledager og uværsdager høyere oppe i fjellet. Sandro tar på seg oppgaven å gå helt ned til BC igjen for å hente mer mat og epigass. Vi ser en liten prikk oppe i fjellet som blir større og større, det er Lukas fra Polen som kommer ned fra toppen. Han klarte toppen, og var på vei ned til BC. Han tok seg tid til en kopp med suppe og til å fortelle oss om ruta, snøforhold og tau. Det var verdifull informasjon.

Sandro, Emilie og Hanifa klatrer ned til C1 og BC, og sender meg melding når de er vel ankommet. Jeg sitter utenfor teltet og nyter det magiske lyset i solnedgangen; alle Hindukush fjelltopper som skarpe grå silhuetter som forsvinner i den oransje tåka og blir mørkere og mørkere før de første stjernen tennes og Hindukush er en drøm der ute, der nede. Kulda biter og jeg hopper i soveposen. I C2 tar vi det rolig, reparerer og utbedrer utstyr. To polakker kommer opp (Adrian og Arak), de er på akklimatiserings-rotasjon. Det blåser opp, og når sola er på vei ned, er det for kaldt til å være ute. Store skyer er i ferd med å bygge seg opp i horisonten i sør, det er endring fra tidligere. Mulig uværet som er varslet skal komme inn om noen dager….vi liker det ikke. Jeg tekster med Emilie i C1 og hun forteller at Hanifa er bedre og de planlegger å komme opp påfølgende dag. Jeg planlegger å ta en bære-dag sammen med Theresa og Rob. Vi pakket tunge sekker og det er tungt å brøyte spor samtidig som jeg sikrer Theresa i kort tau i denne høyden. Vi bruker litt over 4 timer opp, der nyter vi utsikten og hugger plattform i isen slik at vi får lagret utstyret på en sikker måte før vi returnerer til C2. Det går raskt ned; vi tar 200 høydemeter pr 20 minutter og er nede før det er gått en time. Der møter vi endelig Sandro, Hanifa og Emilie som nettopp er kommet tilbake, det er godt å være i rute igjen. 

Alt lå til rette for å flytte oppover i fjellet, vi gjør klar, men så skjer en plutselig endring. Hanifa får radio-forbindelse med BC og bryter fullstendig sammen. Det viser seg at alle drar til Kabul. Ingen blir igjen for å støtte hennes forsøk på å nå toppen. Hun er utrøstelig. Jeg bruker masse tid på å forsøke å prate med henne på et slags dari-engelske. Jeg gir henne min lille maskot Pingo som raskt døpes om til Mortal som betyr smilende blomst på dari. Hun føler støtte i den og i oss som hun nå er sammen med, men det tar dessverre hele dagen å få henne mobilisert igjen. Vi mister en verdifull klatre-dag med tanke på værutsiktene fremover. 
 

SUMMIT PUSH, WHITEOUT OG TEKNISK KLATRING

Nå var vi klare! Etter frokost, snøsmelting og pakking går det jevnt oppover. Vi klarer nesten 100 høydemeter per 30 minutter. Vi har klatret inne i skyene hele dagen så kulda merkes godt. Vi kommer oss opp til depoet ved C3 (6650m) som vi hadde laget, og utbedrer plattformene til teltene. Jeg klarer å hugge hull på en gammel epigass-boks som lå under isen og vi får oss en eksplosjon med påfølgende latterkule. Vi diskuterer værvarselet og nyter en fantastisk solnedgang her vi sitter over skylaget før kulda blir bitende og vi kryper inn i teltene og tar tidlig kvelden.

Vi våkner til snødryss i ansiktet. Teltet var iset ned, og total whiteout og forstår at vi ikke kommer oss noen vei med det første. Skyene ruller inn og ut kombinert med sterk vind, snødrev og plutselig tåke. Emilie, Sandro og jeg tar en liten rekognosering opp på neste avsats i fjellet. Vi fikk litt oversikt på videre terreng da skyene åpnet seg noen minutter. Resten av dagen gikk med til snøsmelting, spising, hydrering og en helt magisk solnedgang over et teppe av skyer. 

Neste dag har det klarnet opp og vi kan starte den mest tekniske klatre-dagen. Første del er tung da vi må brøyte vei etter snøen som har falt. Det er bratt og mye klyping før vi legger tau, samt bruker Lukas sitt tau som han hadde lagt igjen, og klatrer de ca 80 meterne rett opp til Camp 4. Nå klatrer vi på ca 7000m og har 2000m rett ned under oss mot isbreen som går til BC. Vi ser BC herifra. Vi nådde toppen av fjellsiden kl 18 og stolper oss vei videre inn til et platå hvor det er fint å sette opp teltene. Nå er Hanifa helt utslitt, hun klarer ikke å ta vare på seg selv. Hun er kald men får hverken av seg stegjerna eller tar på seg jakke. Emilie og jeg hjelper henne, setter opp telt og får henne inn. Emilie starter snøsmelting mens jeg tok værmelding og info med begge telt angående morgendagen som vi forbrente oss på å ta topp-støtet. Hanifa føler seg ikke i form, hun har lav O2-metning. Hun er veldig kvalm men får i seg litt varmt vann og kjeks, og klarer å sovne etter en urolig stund. Emilie og jeg er urolige for henne og sjekker henne jevnlig. Hun sover.
 

SUMMIT PUSH

Emilie og jeg våkner tidlig, men lar Hanifa sove så lenge hun klarer. Vi er usikre på om hun er i form til å gå til toppen. Været er strålende. Nesten vindstille og sol. Plutselig våkner Hanifa og er klar til å gå som om hun aldri hadde vært påvirket av høyden. Vi smelter snø og gjør oss klar for oppstøtet. Det er mye nysnø vi må brøyte oss gjennom, det er slitsomt og tærer på kreftene her oppe i høyden. Emilie starter og Sandro tar over og fortsetter som en maskin resten av dagen. Det går allikevel svært sent og altfor lange pauser. Etter ca 4 timer er Theresa utslitt, hun føler hun må kaste opp for hvert skritt hun tar. Vi tar en pep-talk i fjellveggen og blir enige om at Emilie tar med seg Theresa tilbake til C4. Rob sier han vil forsøke å nå toppen men at han kan klare seg alene. Sandro og jeg blir enige om å guide Hanifa til toppen. Det er et veldig godt samarbeid og det er enklere når det bare er oss tre som skal bevege oss oppover.

Plutselig øker tempoet vårt og vi er raskt oppe på fjellryggen som fører mot toppen i fine bølger. Vi har en fantastisk utsikt utover Hindukush. Det er blitt sent, nå er det bare en time igjen til solnedgang. Hva gjør vi nå? I beste fall vil det ta en time å nå toppen. Det betyr også at returen blir i mørket. Sandro og jeg blir enige om at vi kan klare dette sammen. Jeg spør Hanifa om hun er klar for å gå videre, om hun er klar for å klatre nedover i mørke og anda mere kulde. “JA” stønner hun. Jeg ser henne i øynene og spør igjen. “JA”, “GO” stønner hun. Sandro og jeg er glade. Vi fortsetter mot toppen! Solen nærmer seg horisonten, fargene blir vakrere og vakrere og fjellene i det fjerne blir slørete. Toppen foran oss bader i gull. Det er helt fantastisk å gå på et teppe av snø som skinner som gull. Jeg lar Hanifa gå først mot toppen; hun går på en løper av gull. Hun er så inderlig glad! Jeg tar ut flagget fra sekken hennes og hun strekker det høyt til værs, kysser det og roper ut fra toppen av Afghanistan; “ Tusen takk mitt land, tusen takk min familie. Dette er for alle dere mine sterke søstre”.
 

Jeg sitter utenfor teltet og nyter det magiske lyset i solnedgangen; alle Hindukush fjelltopper som skarpe grå silhuetter som forsvinner i den orange tåka og blir mørkere og mørkere før de første stjernen tennes og Hindukush er en drøm der ute, der nede. Kulda biter og jeg hopper i soveposen. Vi har nådd toppen, nådd målet, skrevet verdenshistorie! 

Changing the world step by step, upwards onwards…

Artikkel er hentet fra Vibeke Seflands nettside, link til original finner du her. Du kan lese flere av hennes eventyr her.